Refleksjoner rundt serien INTERIORS av Svein  Øverland, Psykologspesialist/daglig leder Arkimedes AS 2014

 

Terra Incognita.
Det finnes tomrom i verden. Ikke fordi menneskene ikke har vært der ennå, men fordi menneskene ikke ser dem. De store oppdagerne lette etter de hvite flekkene på kartet. De dro ut for å erobre verden, fremmede folkeslag eller for å omvende hedninger og barbarer.Det var Cortez og Cesar og Lumholtz. De kom, så og vant. Så dro de tilbake med og til heder og ære, og mang en liten gitt og jente drømmer fremdeles at de var en av dem eller sånn som dem. Kartene var merket med ”Hic sunt dracones – her er det drager”. Det var farlig, og menneskene liker farer. Så lenge man har kontroll. Det fine med drager er at de er store, fargerike og veldig synlige. Det er du som leter etter dragen, den leter ikke etter deg. Du ser dragen før den ser deg. Og når du ser en drage, kan du angripe den eller gjemme deg.

 

Men det finnes uutforskede plasser på jorda fremdeles. De er i blant dem, men du ser dem ikke. De finnes som dark spots i hverdagen, der du allerede ferdes. Som ellers er det barna som merker dem lettest. I de uvante lydene i huset når mamma og pappa er borte.Men menneskene har det også som voksne. I den plutselige innsikten om at man er totalt ensom på jorda selv om du har vært gift og bodd sammen med samme person i årtier. I synet av den samme gjenstanden som du har holdt i og sett på tusenvis av ganger, men likevel ikke sett og forstått på akkurat denne måten. I erkjennelsen av at du er i ferd med å miste livet ditt gjennom å beleire deg i det vante og vente på noe som aldri kommer til å skje.

 

Dette er altså jorden.

Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

 

Om du sier til den vesle sønnen din at du har en annen familie, blir han redd. Om du sier til dattera di at de andre i familien har fest og moro etter at hun har blitt sendt til sengs, så begynner hun å gråte. For vi er ikke helt sikre. På hvordan det er. Den stolen du sitter og ser Skavlan i, har et hemmelig liv. Kanskje har partneren din hatt sex i den en gang naboen kom på besøk da du var ute en tur. Kanskje fikk de et kick av å gjøre det nettopp der fordi du bruker den til vanlig. Du kan ikke stole på noen. Du kan ikke stole på noe.

 

Har du noen gang stilt deg tett inntil gjenstandene i ditt eget hjem for å kjenne etterhvordan det føles?
Har du strøket hånden din oppover et stolbein?
Har du lagt ansiktet ditt på bordet?
Har du lagt deg naken på teppet i stua?
Hvorfor ikke?

​​

Dark spots.

Fysikerne kaller det entropi; at alt varmt blir kaldt, at alt som er organisert og i orden blir til uorden, at alt som er levende dør, at alt som er dødt går i oppløsning, at alt som går i oppløsning spres utover, at alt som er i bevegelse stopper opp. Buddha sa det enklere; alt som er sammensatt, oppløses. Noen mener at det er for godt, andre mener at delene deretter samles sammen til andre enheter og at nye sykluser fødes.

 

Man kan føle det om man vil. Det er som når man vasser til knes i vannet om sommeren. Deter varmt og godt, men i neste steg kjenner du plutselig en kulde. Kanskje er det en grop i sanden eller en liten lokal kuldestrøm. Resultatet er uansett at du enten stopper helt opp eller rykker foten tilbake. Slik dark spots finnes overalt. De finnes i naturen, i husene, i andre mennesker og i deg. De gir frykt, men de er ikke annet enn normale påminnelser om at det finnes et liv utenfor det vante akkurat som det finnes død blant det levende.

 

De mørke flekkene er som snøfnugg på en uventet kald vårdag. De er kalde og uønsket, men forsøker likevel å lande varsomt og med eleganse.

 

Vi levende døde.

Zombie filmene viser mennesker forfulgt av mennesker som ikke lenger er mennesker men noe annet. Det er lett å se hva de ikke er, men vanskelig å forstå hva de har blitt. De spiser og biter de gjenlevende menneskene. De river og sliter i menneskene kropper som hyener over en sebra. Og som hyenene bryr de seg ikke om å drepe sine ofre først. Vi skremmes av synet og vemmes over blodet. Men det er noe mer. Zombie filmene viser oss først og fremst det som mangler. De levende døde er lik de levende ved at de beveger seg, at de må spise, og at de aldri blir tilfredse. Filmene har ulike forklaringer for hva som har forårsaket apokalypsen, men konsekvensen er alltid at byene dør og lydene forsvinner. Fabrikkene står tomme og rustnende tilbake, bilene står forlatte selv om de er fulle av drivstoff, - og ofte foregår handlingen i et kjøpesenter.

​

Vi forbinder kjøpesenter med en uendelighet av varer bak store glassvinduer. Medmennesker som begjærer det som finnes der og de andre menneskene som har råd til alt vii ikke selv har råd til. Kjøpesentrene er skapt for å stimulere synet, men også hørsel og luktesansen. Over høytalerne spilles stille, suggererende og salgsfremmende muzak. Fra parfymeriene danser duftene fra de siste designer merkene, og blandes med lukten av kardemomme og pizza fra konditoriene og restaurantene.

 

I filmene er zombiene utenfor og menneskene innenfor. Menneskene kan nå ta det de vil.Men når er det er lite de kan nyttiggjøre seg annet enn enkelte våpen og litt hermetikk. Smykker og designklær har ikke lenger noen verdi. Stillheten blir tydelig. Selv lyden fra de krafsende zombiene utenfor blir stengt ute av glassvinduene og glassdørene.Fravær av lyd forbindes ofte med tomhet. De trafikk løse gatene i the Walking Dead, de tomme butikkene i ”I am Legend”, de hvilende døde i ”28 days later”, fyller oss med gru. Ikke for hva som skjer der, men av det som ikke skjer der. Selv om vi blir redd når zombiene plutselig kommer, oppleves det nesten som et lettelse. Som når den skrekkslagne kvinnen endelig skriker eller det første skuddet endelig avfyres.

 

Det er en mangel i oss. Vi merker det ikke i det daglige. Men vi aner den. Vi forsøker å fylle den med liv. Og med lyd. I form av tomt snakk, meningsløs men munter musikk, eller ved å la TV-en stå på selv om vi verken ser på eller hører etter. Stillhet er truende.

 

Hvorfor har det blitt sånn? Det var en tid da vi ikke levde i byer, da vi ikke levde tett inntil tusenvis av andre. Det vi mangler, mangler vi fordi vi har mistet det. Vi har byttet den vekk mot alt det andre. Mot tingene. Beskyttet med et antibakterielt og virkelighets avstøtende filter mot naturen i en psykisk antiseptisk sfære.
Trygge, men fortapte. Og snart kommer zombiene.

 

Lakrimalkjertlene.
Minnene er sterkere, nærmere virkeligheten enn opplevelsen. Ord er lyd i en slags sammenheng som kan gi følelser. Følelser og minner vil ikke låses ute. Selv de du tror har visnet eller døde. Troen på kontroll er overdrevet. Endelig innsikt finnes ikke, tanker er tvilsomme.

 

Det eneste vi vet er at det handler om kjemi.

 

Det begynner i det limbiske system. Amygdala og thalamus tar og gir signaler. Prosesserer informasjon på cellenivå og i mikrovolt. Prolaktin, adrenokortikotropisk hormon, enkefalin. Rødmen i ansiktet, som strekker seg nedover halsen, en forsiktig svette. Pulsen slår sterkere, pusten går raskere tross opplevelsen av det motsatte. Ansikts musklenes forsiktige rykninger, underkjeven beveger seg tungt bakover og nedover.

 

Du vil ikke at det skal skje. Du vet hva som kommer, men forsøker å stanse kjemiens kjedereaksjoner. Du klarer det ikke.

 

Den parasympatiske delen av det autonome nervesystemet dominerer. Flukt er ikke et alternativ. Logikken er bevisstløs og lammet. Acethylcholin nivået øker, mengden av andre nevrotransmittere reduseres. Kjente og kartlagte mikroelektriske spenninger, ukjente nevrokjemiske forbindelser. De siver sammen mot et felles mål i lakrimalkjertlene. Der møtes de og eksploderer i et fysiologisk endepunkt. Nikotin og muskarinreseptorene aktiveres, og begynner å produsere sine produkt.

 

Først samler de seg, men så – grunnet sin egen tyngde, renner de. Du lukker øynene, men det er for seint. Du lar være å tørke, selv om de har mer kontroll nå enn for kun noen sekunder siden. Hendene henger uvirksomme. Fremdeles kommer det ingen lyd, men munnviken dirrer i det den kjenner den første saltsmaken fra de rennende tårene.

 

Du fortaper deg i gråten.

 

Misantropi.

Du vet likeså godt som meg at de fleste står opp om morgenen på tross av ønsket om å ligge bare litt til. De får et glimt av seg selv i speilet på badet mens de pusser tennene og de liker ikke det de ser. Etter å ha skjult seg bak sminke eller ny barbering, handler det om en kjapp frokost og pliktskyldigst kommunikasjon med de andre der hjemme før man haster av gårde for akkurat så vidt rekke eller så vidt komme for seint på jobben. Og på jobben skjer det samme som skjer hver dag. Rutiner, kollegaenes klaging, en lunsj som virker så altfor kort, og kaffe og kaffe og kaffe. Du gleder deg til å komme hjem, men på vei inn døra har du glemt hva du egentlig gledde deg til med å være hjemme. Styr for å ordne middagen, mas fra de andre, småkjekling og en underliggende murring av at det var jo ikke slik det skulle bli. Så er det tid for Barne-TV eller Dagsrevyen alt ettersom hvor langt i familieutviklingen du har kommet. Du kjenner du er trøtt, men det er huslige sysler som må gjøres. Og når du endelig har tid til å gjøre noe du faktisk vil, dras du mot TV-en og sofaen igjen slik som alltid før. Du kjenner du er trøtt. Du har mest lyst til å legge deg, men det blir for dumt det også. Det er jo ikke så seint. Så du siger ned i sofaen og ser på noe du ikke egentlig er interessert i å se på, før mannen din eller kona di dytter til deg og sier ”jeg går og legger meg det er seint”. Og du kjenner at nå har du lyst til bare å sitte litt oppe, for deg selv. Kanskje snike til deg et glass vin eller spise et lett måltid. Så der sitter du, alene. Litt mismodig, men også litt behagelig.Helt til du begynner å tenke på det du burde ha gjort. Alt det kreative du drømmer om eller hvor fint det var for noen år siden. Og rett før du sovner i sofaen, bestemmer du deg for at du skal endre ting. At du i morra skal ta tak i livet ditt for å gjøre det slik du ville at det skulle bli. Du er ikke helt sikker på hva du skal gjøre og hvordan du vil at livet skal være, men tanken føles riktig og du sovner. Neste morgen våkner du i senga di uten at du helt husker hvordan du kom deg dit. Klokken er allerede mye, og du må hive deg rundt for ikke å komme for seint. Slik går dagene. Og så en dag er du død.

​

__________

​

Om Lengsel og tilhørighet 

Psykologi, filosofi - og kanskje kunst også, behandler allmennmenneskelige erfaringer. Og allmennmenneskelige erfaringer rommer hverdagslige hendelser (som å lete etter sokkene sine om morgenen) til å nærpsykotiske opplevelser (som å føle seg overvåket når man er alene hjemme). Men disse erfaringene beskrives på stadig nye måter. Vitenskapen bykser fremover via partikkelakseleratorer, nanomikroskoper og positronemisjonstomografi, men kunnskapsøkningen synes i hovedsak å gjelde den fysiske verden. Riktignok vet vi mer om hjernen og såkalt ”cognitive science” enn før, men vi vet like lite om bevisstheten og hva det betyr å være menneske som for 100 år siden.

 

I 1906 skrev psykiateren Ernst Jentsch essayet ”On the psychology of the uncanny”. Han fremsetter der begrepet “das unheimliche”, eller ”the Uncanny” på engelsk. Fenomenet var kjent fra før. og vi kjenner det alle av ogtil uten at vi nødvendigvis av den grunn gjenkjenner det med nettopp det navnet. Det var Sigmund Freud som gjorde det kjent i psykoanalysen og psykologien da han omtalte det og forsøkte å forklare det i 1919. Både Jentch og Freud beskriver ”das unheimliche” som en opplevelse av noe som samtidig er både kjent og fremmed, og at kombinasjonen av disse følelsene skaper en skremmende utrygghet. Reaksjonen er en blanding eller veksling mellom fascinasjon og avsky. Dersom du ikke har opplevd det selv, er det vanskelig å forklare. Men fenomenet brukes ofte svært virkningsfullt i skrekkfilmer. Barn kan fremstilles som monstre som i ”Excorsisten” og ”Omen”, uskyldige dukker kan forandres til drapsmaskiner som Chucky i ”Childs Play”, og alle vet at noe ekstra ekkelt vil skje når skuespilleren forsiktig nærmer seg et vanlig, men akk så stilletruende speil. Freud forklarte årsaken til at noe oppleves som unheimlich med at fortrengte minner eller fantasier vekkes, og at det er fornemmelsen av disse som oppleves som truende eller som et forvarsel om at noe skremmende vil skje. ”Das unheimliche” har tidligere vært ”heimlich”. Ordene gir ikke de samme assosiasjonene på norsk, men viser til at det ”uhjemlige” bygger på noe som har vært ”hjemlig”.

​

Som voksne har vi fortrengt barndommens angster, den barnslige aggresjonen, den altoppslukende forventningen om at alle andre kun er tjenere for våre behov. Som voksne skremmes vi av disse assosiasjonene. Vi savner alt som har med barndommen å gjøre, - også det skumle og aggressive. Vi følte en gang en naturlig egoisme, narsissisme og aggresjon. Vi følte at vi var en del av noe større, av mamma og pappa. Vi følte en nærhet til enkle ting, vi var tilstede uten mindfulness og uten at vi hadde noe mål og mening med det vi gjorde. Vi savner å høre til, vi lengter etter det vi hadde. Men vi liker ikke å tenke på dette savnet. Det gjør oss trist fordi vi ikke får det igjen. Det gjør oss sint fordi vi ikke får det igjen. Det gjør oss redd for at vi ikke får det igjen. Og vi mennesker liker ikke å tenke på det som gjør vondt. Derfor forsøker vi å unngå å tenke på det. Derfor fascineres vi av kunst og personer som nekter oss å unngå det som er vanskelig. Vi vet ikke helt hvordan vi skal forholde oss til slike uhjemmelige inntrykk. Vi vil se nærmere, men vi vil se bort. Så vi nærmer oss nølende og forsiktige med bortvendte ansikter eller nedslåtte øyne.